Førstereisgutten

«Nå må du love meg at du er forsiktig», sier Ingeborg og gir sønnen sin en god klem. Januarkulda har festet grepet, og den 25 fot store båten ligger klar ved brygga. Mathias er nettopp ferdig med førstegangstjenesten, og nå venter tre måneder på det sagnomsuste lofotfisket på 22-åringen.

Selv om han aldri har vært i Lofoten før, er Mathias en dreven fisker. Guttene på Lånan er ute og fisker fra de er små, og fra de er rundt 15 år gamle deltar de på heimfiske. De setter torskeruser på sommeren, garn om vinteren, og fisker med line på våren. Fiske er den viktigste inntektskilden i det selvhjulpne øysamfunnet, og det er forventet at guttene skal bidra. For Mathias har alt ledet opp til dette øyeblikket. Denne grå januardagen han tar farvel med resten av familien, og setter kurs nordover sammen med faren sin, Henrik.

Mathias Mathisen, Fuglevokter

Mathias er Hildegunns bror. Han er gift med Janne, og de bor i dag på Vega. Mathias er hele Lånans fugleekspert. Han kan mye om ærfugl, og alle de andre fuglene vi har her ute på øya. Mathias har drevet med fiske i hele sin yrkeskarriere. Nå fisker han kun til eget bruk, eller for at vi alle skal få oss en deilig ferskfiskmiddag. Han er raus, og deler villig på fiskegodene. Det setter vi stor pris på.

Turen nordover tar tre dager. Været er godt, og Mathias kjenner spenningen stige i kroppen etter hvert som de kom- mer nærmere, og de kan skimte Lofotveggen i det fjerne. I Henningsvær venter rorbua de to skal dele med fire andre de neste månedene. Mathias har gledet seg til dette i årevis. Men det som møter ham når de entrer rorbua, er han ikke forberedt på. Det første han legger merke til er fuktigheten som slår imot dem. Rorbua er dårlig isolert, trang og i elendig forfatning.

Løsningen blir å plassere alle på loftet, over ovnen. «Hadde jeg visst det var så dårlige forhold, hadde jeg blitt hjemme», tenker Mathias. Men han får snart andre ting å tenke på. Det er jo tross alt viktigere ting som venter de neste månedene.

Ute på Lofothavet er fisket godt. Faktisk så godt at båten blir for liten til tider. Én av dagene får Mathias og Henrik så mye fisk at de må bruke lugaren som lasterom. «Du får sette deg på taket», sier faren. På vei inn til Henningsvær, oppe på taket på en båt stappfull av fisk, sitter Mathias og tenker på hvor heldig han er som får oppleve dette. Han glemmer et øyeblikk hvor slitsomme dagene i Lofoten kan være. Dager som starter klokka fem om morgenen, og som ikke tar slutt før klokka ti på kvelden. Værforholdene kan være lumske, og det finnes mange historier om de som har forlist på fiske i Lofoten. Dagene fylles med tungt arbeid som kjennes godt selv på en ung og sterk kropp. Unntaket er søndag, som er en kjærkommen fridag for alle fiskerne. Da samles de i rorbuene, lager skikkelig middag, og lader batteriene. Kameratskapet er sterkt i Lofoten på denne tiden av året. Sterke vennskapsbånd knyttes over kaffekopper og rundt middagsbord.

Dagene og ukene flyr av gårde, og snart er det tid for å sette kurs sørover igjen. Hjemme på Lånan har kvinnene styrt alene, og Mathias vet det er mange som gleder seg veldig til de kommer hjem igjen. Selv kunne han godt ha vært enda lenger i Lofoten, men hjem må de nå uansett. Det er likevel én veldig viktig oppgave som venter før hjemturen. Det siste Mathias og Henrik gjør før de forlater Lofoten, er å handle gaver til de der hjemme. Det nytter nemlig ikke å komme hjem etter tre måneder borte, uten å ha med seg lofotgaver. Full av inntrykk nyter Mathias de siste dagene på havet, og gleder seg over endelig å ha blitt en lofotfisker.