Da husene sto tomme

Martin og Alida, 1979

Alt har en ende. Her deler vi noen minner om fraflyttingen fra Lånan

På 70-tallet ønsket de norske myndighetene å redusere bosettingen i distriktene, og oppfordret folk til å flytte til byene. Skolesystemet endret seg, og når de unge var konfirmert flyttet de, og de kom aldri tilbake til Lånan igjen. Fiskerinæringen ble industrialisert, og kravene til komfort i form av materielle goder økte.

Sakte men sikkert ble også Lånan en fraflyttet øy. Martin og Alida på bildet over var de siste som flyttet. Sensommeren 1980 stengte de huset og flyttet til Vega. Bildet av dem er tatt på kjøkkenet vinteren 1979.

Martin, den siste vinteren han bodde på Lånan

Martin og Alida var de siste som flyttet fra Lånan. Da sommeren 1980 var over stengte de huset og flyttet til Vega.

Det nærmer seg jul i 1969. Det er adventstid og vintermørket ligger tungt over Lånan. En mann i trettiårene klyver ombord i båten sin. Han kunne mye heller tenke seg å sitte foran ovnen i kjøkkenet, men julefisken fisker seg ikke selv. Han kjenner de gode fiskeplassene som sin egen lomme, og setter kurs utover. Henry er alene i båten når hjertet plutselig stanser, og livet får en brå slutt.

Hjemme på Lånan blir kona til Henry stadig mer bekymret. Burde han ikke være tilbake nå? Henry pleier da ikke være så lenge ute. Hun kjenner på en gnagende følelse av at noe er fryktelig galt, og ber Margits far og bestefar om å dra ut for å se etter ham. Hun krysser fingrene og ber en stille bønn om at alt er i orden. Hun tenker på døtrene på fjorten og tre og et halvt, og hvordan de skal klare seg dersom noe har skjedd med Henry.

De skjønner det straks de ser båten. Den ser tom ut på avstand, men når de kommer nærmere ser de Henry ligge der. De skjønner straks at denne jula kommer til å bli veldig annerledes. Turen inn til land blir fryktelig tung.

Henry er til venstre på bildet med sin kone Jensine. Så er det Henny og Eilif som er Margits foreldre.

Margit har flyttet fra Lånan og bor på Mo med en liten sønn når beskjeden når henne: «Det har skjedd noe forferdelig. Onkel Henry er død!». Det er en grusom beskjed å få, og alt Margit ønsker er å komme seg hjem til Lånan. Fortvilelsen blir ikke mindre av at hun ikke rekker hjem til begravelsen en gang.

På internatskolen på Skogsholmen får en helt vanlig skoledag plutselig en dramatisk vending. «En mann har omkommet på Lånan!». Ordene treffer Hildegunn som en knyttneve i magen. Det eneste hun klarer å tenke på er hvem det kan være. De er jo ikke så mange ute på Lånan. At det er noen hun kjenner godt er helt sikkert. Men hvem? Det blir noen vanskelige timer før hun endelig får svar.

Henry var en svært sentral skikkelse på Lånan, og dødsfallet preger hele samfunnet. Sommeren etter bestemmer familien hans seg for å flytte til Brønnøysund. Et hus blir stående tomt, og flere begynner å vurdere framtiden. Myndighetene ønsker å sentralisere befolkningen, og tilbyr alle som flytter 30.000 kroner i fraflyttingsmidler mot at de skriver under på at de aldri vil flytte tilbake. For Torbjørn og Evelyn er det praktiske hensyn som gjør at de velger å flytte allerede høsten 1969. De flytter til Vega for at barna skal slippe å begynne på internatskole. Men Henrys dødsfall blir en katalysator for det som skal komme. Snøballen begynner å rulle, og allerede i 1980 står alle husene tomme.

Huset er tømt, og eiendelene er lastet ombord i båten. Oppe på dekk står de og ser Lånan forsvinne. Øya de ble født på, øya de vokste opp på, øya de fikk sine barn på. Tanken på at de aldri mer skal bo der ute er vanskelig å akseptere. De tenker på alt de har opplevd, og de tenker på fuglene. «Hvem skal ta imot ærfuglene når de kommer på våren? Hvem skal videreføre tradisjonen som har vært en så viktig del av livene våre?» De unge har flyttet og startet egne liv andre steder, og det er mye å kreve at de skal være ute på Lånan i flere måneder hvert år. Bekymringene er mange idet de tar farvel med øya de er så glad i.

Alida viser stolt frem en av edderdunsdynene hun har laget. I hele sitt liv passet hun på ærfuglene, sanket edderdunet, renset det og lagde dyner av det.

«Hva skal dere der ute å gjøre? Hvorfor alt det arbeidet med fuglene? Hva er vitsen?» Hildegunns mor bryr seg fint lite om kommentarene fra folk på Vega, og drar ut til Lånan hver vår. At folk ikke skjønner hvorfor, lever hun helt fint med. Og hun kan skjønne hvorfor de tenker slik. De fleste på Vega har aldri vært ute i øyene, og har ikke det samme forholdet til det å leve ute i havet som henne. Hun kjenner på lengselen gjennom hele vinteren, og når våren endelig kommer, bor hun gjerne alene der ute i lange perioder. Noen ganger har hun også selskap av Margits foreldre. Sammen tar de vare på tradisjonene de har vokst opp med. Med erfarne blikk går de sine runder for å sjekke om ea har kommet, og om hun har det bra. Mange hus står tomme, men bortsett fra det er det som om tiden har stått stille.

Lånan er tomt, men slett ikke glemt.