Tenk deg at du er sju år gammel, og lever et lykkelig og bekymringsløst liv, omringet av familie og venner på ei øy ute i havet
Sommeren nærmer seg slutten, og plutselig føles ikke dagene like bekymringsløse lenger. Du vet at om noen få uker blir du tvunget til å forlate tryggheten og alle de du er glad i, og være borte fra dem i flere uker av gangen. Det knyter seg i magen. Dette var virkeligheten for barna som vokste opp på Lånan.
Hildegunn Nordum, Fuglevokter
Hildegunn er den yngste av fuglevokterne på Lånan. Hun er født i 1956, og bodde på Lånan til hun var 16 år. Fra hun var 8 år gikk hun på internatskole på Skogsholmen.
«Jeg vil ikke!». Hildegunn er åtte år gammel og skal begynne på skolen. Foreldrene hennes syntes ikke at hun var klar til å begynne da hun var sju, og har utsatt skolestarten med ett år. Det hjelper uansett ikke for Hildegunn som ber om å få slippe. «Jeg skjønner det, men du må dra nå. Båten drar snart», sier moren mens jentungen klamrer seg fast til henne. Det er fryktelig vanskelig både for liten og stor.
Det å begynne på skolen er et av livets store overgangsritualer. For ungene på Lånan er denne overgangen ekstra stor. En gang fantes det skole på Lånan, men det var lenge før dagens fuglevoktere kom i skolealder. For dem fantes det ikke noe annet valg enn å reise bort på internatskole.
Den første skolen på Skogsholmen ble bygget i 1890, etter sigende av materiale fra skipet Belle Alliance som forliste sørøst for Flovær i 1886. På slutten av 1930-tallet ble det bygget en ny skole med internat, og skolen sto ferdig i 1941. Fra ungene på Lånan var sju år gamle tilbrakte de to hele uker av gangen på Skogsholmen. Fra fjerde klasse var de tre uker på skolen, og én uke hjemme.
For Hildegunn spesielt, er ukene på Skogsholmen tøffe. Ikke en dag går uten at hun lengter hjem til trygge Lånan og alle hun er glad i. På skolen er det rundt et førtitalls barn fra mange forskjellige øyer, og mobbing er langt fra uvanlig. En dag har hun så vondt i magen at læreren sender henne til doktor Fagerstad på Vega. Han skjønner straks hva det handler om, og spør Hildegunn om hun vantrives på skolen. Hun tør ikke si det som det er, og svarer nei. Det er ikke lett å snakke om de vanskelige tingene. Heller ikke når hun er hjemme. Hun biter det heller i seg.
Torbjørn er 12 eller 13 år gammel når han settes av på Skogsholmen andre pinsedag, klar for noen uker på skolen. Han kommer sammen med en annen gutt, bare for å oppdage at dørene til skolen er låst. Det er ingen voksne på skolen. «Hva gjør vi nå?», tenker de. Plutselig dukker det opp en voksen. Han er tilsynsmann på øya, og har nøkler til internatet. Så har de i det minste et sted å sove. Men noe sted å spise har de jo ikke, og ikke har de med seg mat heller. De bestemmer seg for å gå til en gård som ligger i nærheten. Bonden gir dem melk og inviterer dem på middag. De får også lov til å være på gården å leke mens de venter på at det skal komme lærere til skolen. Først to dager senere kommer det voksne med lokalbåten, og skoletilværelsen er tilbake til det normale.
På det meste er det mellom 40 og 50 elever på Skogsholmen. Mange av disse kan reise hjem i helgene, men slik er det ikke for ungene fra Lånan. De er avhengig av båtskyss, og ute i havgapet er det aldri noen garanti for at det alltid lar seg gjøre. De gangene værgudene slår seg fullstendig vrange, kan det bli lange dager med venting, uten mulighet for å kontakte dem der hjemme.
Margit og Erna står i vinduet på internatskolen og speider ut i havet. Alle de andre barna har dratt hjem, og de lurer fælt på hvorfor de ikke er hentet ennå. Etter hvert som vinden tiltar i styrke, og havet begynner å koke, skjønner de hvorfor. De skjønner også at det kan bli lenge å vente før noen kommer i dette været. Det er et stykke fra Lånan til Skogsholmen, og når været blir for tøft legger ingen ut med båt. Likevel står de der og håper at det kommer noen. At noen trosser været, og kommer for å hente dem hjem. Men forgjeves. Først etter tre lange dager med mye gråt og venting blir de hentet og får komme hjem til sine.
En kveld går alarmen på internatet. Det brenner, og alle må komme seg ut. Det er ikke store brannen, men i tiden som følger bryter det ut flere slike småbranner. Lærerne forsøker å finne ut av hvem som står bak, men de lykkes ikke. Det gjør de heller ikke den dagen det begynner å brenne skikkelig. Internatet blir så skadet at det må restaureres. For Margit betyr dette at hun får gå hjemme på Lånan i et halvt år, noe hun slett ikke har noe imot, selv om hun egentlig trives helt greit på Skogsholmen.
Etter at det nyrestaurerte internatet sto klart, tok brannene slutt. Brannen var påsatt, men ingen fant noen gang ut hvem som sto bak. Skogsholmen ble drevet som internatskole helt fram til 1972. Senere har det også fungert som gjestehus.
Selv om noen av dagens fuglevoktere taklet skolehverdagen bedre enn andre, var det likevel ingen av dem som likte å være borte hjemmefra i flere uker av gangen. Og ingen av dem ønsket at deres barn skulle sendes på internatskole. Da barna til Torbjørn og Evelyn nådde skolealder, flyttet de fra Lånan og inn til fastlandet nettopp for å unngå dette. Vi tror alle kan være enige om at det er godt å ha barna hjemme hos foreldrene lengre enn til de er 7. år.