Da krigen kom til Lånan

I ly av nattemørket siger den engelske ubåtjageren ut i havet. Lånan forsvinner stille i det fjerne. Ute på dekk presser tårene på. Ingen vet hva som vil skje med dem som er igjen, eller om de selv noen gang vil komme tilbake.

For foreldrene til sju år gamle Torbjørn er det uutholdelig. Torbjørn var på besøk hos farmor på en annen øy da evakueringsordren kom, og foreldrene og lillebroren måtte reise fra ham. Igjen på Lånan er bare noen få eldre. Og lille Torbjørn.

Torbjørn Johansen, Fuglevokter

Torbjørn er født 18. mars 1937, og er den eldste av dagens fuglevoktere. Han er gift med Evelyn, og bor i dag på Tjøtta. Torbjørn husker godt 2. verdenskrig, og at det fleste på Lånan ble evakuert.

Ombord forsøker de evakuerte å trøste hverandre så godt de kan. Ingen av dem vet hvor lenge de kommer til å være borte. De vet veldig godt hvilke grusomheter tyskerne har utført mot lokalbefolkningen andre steder på Helgeland de siste månedene. Vil det i det hele tatt være noe Lånan å komme tilbake til? For Torbjørns foreldre er ikke dette viktig der og da. Idet Lånan forsvinner i horisonten, er Torbjørn den eneste de tenker på.

Det siste knappe året har vært dramatisk for det ellers så stille øysamfunnet. I de første krigsårene gikk livet omtrent som vanlig. Helt fram til kaptein i Lingekompaniet, Birger Evald Sjøberg, banket på døra i Gammelstuo og ba om hjelp til å skjule og frakte våpen inn til fastlandet. Lånan ble med ett et viktig mottakssted for våpen fra Shetland. Ingolf Johnsen og Birger A. Nilsen driftet en radiostasjon på øya, og holdt jevnlig kontakt med Shetland. Flere titalls tonn våpen ankom Lånan med ubåtjagerne «Hessa», «Hitra» og «Vigra». Et livsfarlig spill var i gang. Mannfolkene var fredelige fiskere om dagen og kaldblodige agenter om natten. I mai 1944 var oppdraget utført, men nå var tyskerne på sporet av hvor våpnene ble lagret. Det ble bestemt at befolkningen på Lånan måtte evakueres til England. Natt til 1. september ble Torbjørns foreldre tvunget til å forlate sjuåringen sin.

I Gammelstuo sitter Torbjørns besteforeldre, Kristine og Meyer, og lurer på hvordan de skal fortelle Torbjørn at foreldrene og lillebroren hans har reist, og at de ikke vet hvor lenge de kommer til å være borte. Sjuåringen kan ikke annet enn å akseptere det som har skjedd, men det er likevel ikke enkelt å forstå. Han tenker mye på familien sin, og om de noen gang vil komme tilbake. I tiden etter evakueringen er Torbjørn ofte på besøk på naboøyene Flovær og Olderøy. Her er det andre barn han kan leke med, og få tankene over på noe annet enn sorg og savn.

Frykten for hvordan tyskerne vil reagere på evakueringen ligger som en klam hånd over de gjenværende på Lånan. Var det en feilvurdering å si ja til å hjelpe til med våpensmuglingen? Burde de visst at de kom til å bli avslørt? Mange helgelendinger måtte betale svært dyrt for deltakelsen i motstandskampen, og i Gammelstuo frykter de hva tyskerne vil finne på. Hver dag speider de etter tyske båter, samtidig som de forsøker å leve et så normalt liv som mulig. Men enkelt er det ikke.

• 

En dag Torbjørn kommer hjem fra et besøk ute i naboøyene, sitter en fremmed mann ved bordet i Gammelstuo. Mannen heter Asbjørn Schultz, og er én av få overlevende etter en av verdenshistoriens største skipskatastrofer. Mer enn 2.500 krigsfanger omkom da det tyske fangeskipet Rigel ved en feiltakelse ble senket av engelske fly. Etter å ha blitt hjulpet fra sted til sted, endte han til slutt opp i Gammelstuo på Lånan. Torbjørn får ikke vite mye mer enn at han skal bo hos dem en stund, og ikke tør han spørre heller. Det siste året har han lært at krigen er noe man ikke snakker om. Jo mindre barna vet om hva som foregår, jo tryggere er det. Men snart får Torbjørn oppleve at Asbjørn er noe langt mer enn en vanlig gjest.

• 

• 

Torbjørn og bestefaren er ute og drar fiskeruser da Torbjørn plutselig legger merke til den store, svarte båten som kommer i stor fart inn mot Lånan. «Se der! En stor båt!», roper han til bestefaren som slipper alt han har i hendene, kaster rusene med fisk i, og fossror inn mot land. Bestefaren vet at Asbjørn har vært ute og arbeidet, og at sjansen er stor for at tyskerne har sett ham fra båten. Han vet også at dersom de finner ham, er det ute med dem alle. Nå gjelder det å tenke fort. Torbjørn får beskjed om å legge seg i senga og spille syk, mens Asbjørn blir gjemt i låven. Høyrøstede og aggressive tyskere begynner å lete etter Asbjørn. Det er bare et spørsmål om tid før
de finner ham der han ligger dårlig skjult i høyet. Oppe i et lite vindu sniker Torbjørn seg til en titt, selv om han har fått streng beskjed om å ligge helt stille. Så får Kristine en dristig idé. Hun kler på seg mannfolkklær og setter kurs ned mot naustet. «Der er han! Jeg ser ham!» roper en tysk soldat og legger på sprang etter det han tror er Asbjørn. Når tyskerne når igjen mannsskikkelsen, og ser det er Kristine, blir de rasende. «Hvorfor er du kledd slik?» roper de. «Vi tar alltid på oss mannfolkklær når vi er ute og arbeider. Det var nok meg dere så fra båten», svarer hun, og redder med det livet til Asbjørn og sannsynligvis også alle på Lånan.

Tyskerne drar fra øya, men gjør det helt klart at de vil komme tilbake for å lete videre. Det gir Asbjørn muligheten til å flykte. Når mørket senker seg, blir han rodd ut til et avtalt møtested, og fraktet videre derfra inn til fastlandet.

Månedene går, ærfuglene trekker inn til land, og vårsola begynner å varme på Lånan. Om kvelden 8. mai banker det på døra i Gammelstuo. Det er Asbjørn som har kommet tilbake, og han kommer med store nyheter. «Tyskerne har kapitulert. Krigen er over», sier han. Det er nesten så de ikke tør tro det er sant. Endelig slipper de frykte for livene sine. Og endelig kan de evakuerte komme tilbake. Sommeren 1945 blir som en eneste lang gjenforening ute på Lånan. Og ti måneder etter at han sist så foreldrene og broren sin, får Torbjørn de beste klemmene han noen gang har fått. Som ved et trylleslag er hverdagen tilbake. Det er nesten som om ingen ting har skjedd.