1950 – Jul i Utværet

Julekort

Det var like før jul. Dagene var blekblå, og solen kastet lange gylne skygger mot synsranden der ute i havet. Frost, sludd,  mildvær og rokk jog mot husnovene, og innimellom var det landvind og spak sjø. Slik var dagene før julekvelden i utværet.

Fuglevokter Erna Øvergård har skrevet ned en julehistorie som hun husker spesielt godt fra 1950. Vi skulle gjerne hatt foto til denne saken, men det finnes dessverre ikke. Vi har derfor valgt å krydre den med tidsriktige julekort fra samme periode. 

«Mor, vi har ikke fått juletreet vårt enda, og nå er det bare én postbåt igjen». Moren fikk et ettertenksomt uttrykk i ansiktet. «Vi har jo bestilt, så det kommer nok.» Datteren følte seg ille til mote der hun hjalp moren med kakebaksten. Det gikk sakte, og dagen ble lang for den som ventet. På kaia stilte alle ungene opp da postbåten kom. Vi skulle hente den siste posten og juletrærne. Vi talte trærne etter hvert som de ble løftet i land. Vår største frykt ble plutselig en realitet: Juletreet vårt var ikke med. Vi stod der så fattige da Dampen dro fra land på sin siste tur før jul. Den ble borte i den blå natta som kom krypende mot oss. Turen hjem gikk fort, og hikstende kom vi inn i Gammelstuo. «Mor, det kom ikke noe juletre. Vi får ikke juletre i år! Det blir ikke jul hos oss. De andre fikk, bare ikke vi!»

På lille julaften var det stor aktivitet i hus og fjøs. Alle skulle ha det bra til jul. Julekveita lå i naustet, lutefisken var ferdig, steika luktet godt i ovnen og baksten var unnagjort. Men for ungene i Gammelstuo betydde dette fint lite. De klarte ikke tenke på annet enn treet som aldri kom. Dette var det verste som kunne skje på utøya hvor det ikke fantes en grønn busk av noe slag, annet enn hagens gamle ripsbusker. Gamle, tørre og forvridde busker som hadde tålt både regn og storm, minnet slett ikke om den grønne herligheta som skulle komme fra innlandet. Den som skulle lage jul for ungene ved havet. Livet kjentes ikke noe mer. Ikke noe juletre, ingen jul. Slik var det.

Vi sto og så på naboene der de gikk mot uthuset med juletrefoten. Snoen beit i kinnene og gråten satt i halsen på oss. De ristet trærne fri for snø og sjø etter den lange turen ut hit. Treet ble så båret som en kostbar juvel inn i finstua. Å være uten juletre var den største straff en kunne tenke seg. Den grønne gleden, lukta av jul, glitter, lyset fra himmelens stjerne skulle ikke lyse i det gamle huset og for ungene der.

Da skjedde et under. Onkel Johan, lang og hengslete med nedsegen overall og gamle støvler, kom ut av huset på Bakken, og gikk ned mot sjøen. Han tok med seg Far som hadde samme antrekk, kniv i slire, og med gult bustete hår som aldri lå slik det skulle. De kløv ombord i båten og la ut på sjøen. De var lenge borte, og landvinden økte på, men før adventsmørket innhentet dem, kom de tilbake. Med seg hadde de masse grønne kvister med bær på. «Det blir ikke det samme», kvein vi, og så bar det i tutinga igjen. Det var ikke så mye som ble sagt. Kosteskaftet ble hentet fram, sammen med bor og kniv. Og så skjedde det et mirakel. Der på stuegolvet hevet seg opp mot taket, et tre med grønne greiner. Det var ikke grana vi ønsket oss så inderlig, men en enebærbusk. En grønn glede i en kald vinter. Så fikk vi likevel et tre som luktet jul, og med ett ble ikke eventyrtreet fra fastlandet så viktig lenger. «Å, så fint det ble», sa Bestemor. «Se det har eviggrønne grener, og lukter jul».

Julaftens morgen bar det på loftet for å hente juletrepynten i Amerika-kofferten. Der var det sprø kuler fra tante Johanne i Amerika, og der var også krigens pynt, kjøpt for en billig penge under trange kår, og kurvene vi hadde laget på skolen. Inn kom det hjemmestøpte juletrelys som bestemor laget hver jul, og de store lysene til juledagsfrokosten. Det var Far som pyntet treet på formiddagen julaften, og vi barna fikk se på. Tenk at det ble et juletre likevel. Grønt og staselig, og det kjentes som om Jesusbarnet og englene kom inn i stua.

Det knitret i ovnen, og varmen fylte det nypyntete julehuset. En evighetens glede skapte jul for barna når det så som mørkest ut. Det ble julaften, alle barna på øya kom for å gå rundt treet. «Glade Jul, Hellige Jul» runget rundt en enebærbusk som var evig grønn.

Så kom juledagsfrokosten. Lysene i staken lyste mens juleverset «Et lite barn så lystelig er født for oss på jorden» ble sunget. Det var jul og høytid i Gammelstuo. Jula på havøya dette året besto ikke av overdådig glitter, men av et tre med grønne grener laget på et kosteskaft av de som forsto, og sto oss nær. De grønne grenene var viktigere enn alt annet. De ble et symbol på fred, kjærlighet og glede.

Julekort
Julekort som ble sendt til Lånanfolket på 50-tallet